USAs seier over Iran var spennende som et helvete – og bare begynnelsen

I pausetiden som ikke ville ta slutt, med bare noen få minutter igjen å brenne til VM-utslagsrundene kom til syne, det amerikanske herrelandslaget brøt fra skyttergravene de hadde gravd i sin egen boks og kjørte nedover banen. Brenden Aaronson festet seg til ballen rundt halvsirkelen og matet Haji Wright, og strøk inn i venstre kanal med en iransk forsvarer som blokkerte en rett vei til mål. Fire minutter igjen. På tide å ta ballen til cornerflagget og kaste bort litt tid. Men Wright fortsatte å kjøre inn på venstre side av 18-meteren og mistet fotfestet da han driblet et tamt skudd mot Iran-keeper Alireza Beiranvand, som samlet det enkelt og sendte Iran på kryss og tvers tilbake mot det amerikanske målet.

Det var et øyeblikk som truet med å rettferdiggjøre så mye frykt for dette amerikanske laget, det nest yngste i Qatar og det nest yngste som vi noen gang har sendt til verdens turnering. Mange av de avgjørende komponentene i denne mosaikken av Amerika har nådd de høyeste nivåene innen profesjonell fotball i begynnelsen av 20-årene. De er en generasjon ulik noen som har kommet før. Men bare én av de 26 mennene i denne troppen har noen gang vært på et verdenscup før, og DeAndre Yedlin var ikke på banen. Ville deres ubebyrdede naivitet, deres jublende uvitenhet, vise seg å være en dårlig erstatning for erfaringens kjølige kynisme?

Noen minutter – og iranske straffeanker – senere overlevde de. Laget kom seg gjennom for å møte det mektige Nederland i 16-delsfinalen takket være et ensomt mål fra Christian Pulisic, som gjorde så mye for å bane vei for denne generasjonen gjennom de store klubbakademiene i Europa. Det er en vei som har ført til at så mange amerikanere driver handel i Europas beste ligaer. Weston McKennie fra Juventus hadde funnet Sergiño Dest fra A.C. Milan med en sprudlende backspin-ball til bakre stolpe, som Dest headet over første gang for Chelseas Pulisic å avslutte. I prosessen krasjet han inn i Beiranvand og brukte lang tid på å reise seg. Han kom ikke tilbake fra garderoben i andre omgang.

De første 45—vel, 50—minuttene var en spennende fortsettelse av den amerikanske innsatsen mot England på kampdag 2, da de gikk tå-til-tå med semifinalistene i 2018 og hadde det beste av kampen. I alle tre gruppespillkampene viste midtbanetrioen til McKennie, Tyler Adams, abd Yunus Musah seg å være den virkelige avtalen på dette nivået. De har den fysiske egenskapen til å konkurrere med verdens beste, og sette sammen noen silkeaktige pasningsmønstre mens de skåret opp Iran igjen og igjen. Spesielt Musah var enorm, og dampet rundt på midtbanen for å få tak i takling og vinne tilbake besittelse før han orkestrerte et smart pasningstrekk. Han mistet noe av dampen i andre omgang, men noen av berøringene hans var på et annet nivå, og han har motoren til en midtbanespiller i verdensklasse. I dag hadde han bursdag. Han ble 20.

USA var til tider en fryd å se, da bakspillerne Dest og Antonee Robinson bombet ned langs sidelinjen, strakte Irans forsvar og lot de brede spissene i Pulisic og Tim Weah drive inn på banen. Der ville de kombinert med midtbane tre og spesielt med Josh Sargent, som trener Gregg Berhalter returnerte til midtspiss-rollen etter å ha valgt Wright til å lede linjen mot England. Sargent hadde kanskje sitt beste spill i USAs farger, og fungerte som en usannsynlig målmann som ble omdreiningspunktet for det amerikanske angrepet når ballen kom til føttene hans eller brystet hans. Han holdt ballen godt oppe og kombinert med mennene i blåskjorter som fløy inn og ut av synet hans, alt mens han la plass bak ham for de brede spissene å utnytte.

Denne strukturen tillot Weah å komme inn bak det iranske forsvaret med USA opp 1-0 i første omgang ekstratid. McKennie fant ham med en skyende pasning fra halvveislinjen, som Weah sprang inn på og stakk forbi Beiranvand. I et blunk lurte den seg i nettet. Det ble utelukket øyeblikkelig av det 'semi-autonome' offside-systemet som debuterte i denne turneringen, men glimtet av en repris etterpå var slett ikke avgjørende. Senere så vi den virtuelle virkelighetens offsidemodell med grå humanoide figurer som rullet ut i TV-dekningen av denne turneringen, et annet fullstendig lite overbevisende verktøy som antyder at FIFA trodde at vi alle ropte på at dommeravgjørelser skulle tas i metaversen. Bare vis reprise fra et par vinkler, takk!

Kampens trekk kan ha kommet like før, på 45 minutter, da amerikanerne ga oss et fantastisk samspill. Adams matet ballen tidlig inn i Sargent, som hadde tatt en posisjon i høyre kanal. Weah hadde fylt Sargents plass på midtspiss, men da sistnevnte mottok ballen, strømmet Weah rundt til utsiden av ham og inn i feltet akkurat da Sargent slapp ballen inn i banen hans. Weah hadde en sjanse til å skyte, men han valgte i stedet å sende den flatt over boksen, der Sargent og Pulisic hadde drevet sømløst inn i posisjoner for å score. Den siste ballen manglet imidlertid kvalitet, og den ble kuttet ut av Irans midtstopper Majid Hosseini. En sjanse til å ta kontroll over spillet sløst bort, og nok et øyeblikk hvor man fryktet for dette unge laget. På høyeste nivå, hvis du ikke tar sjanser, blir du nesten alltid straffet. Men sløst bort eller ikke, det var vakkert spill som burde gå et stykke mot dette lagets motto og North Star : 'ENDRE MÅTEN VERDEN SER AMERIKANSK FOTBALL.'

Med alt hans gode arbeid var det synd at Sargent ble med Pulisic for å forlate kampen skadet. (Etter kampen rapporterte Fox Sports at Pulisic hadde blitt ført til sykehuset.) Begge vil være tvilsomme å spille på lørdag mot nederlenderne, og staten USMNT i store deler av andre omgang burde ha demonstrert hvor mye laget kan savne dem. Wright var ikke en oppmuntrende erstatning for Sargent, selv om Brenden Aaronson var et godt alternativ for å ta Pulisics plass til venstre. 22-åringen utenfor Philly tok med seg alt av lureri og lureri han har vist frem i Leeds United i Premier League denne sesongen, en annen med en motor som går hele dagen og et smart sinn som matcher den.

Aaronson er en toppspiller, men amerikanernes andrevalg på så mange andre områder er det ikke. Kellyn Acosta bringer ikke den samme dynamikken og behendige touchen som McKennie kan kalle på sentral midtbane. Gio Reyna, en av de strålende talentene til denne generasjonen som ser ut til å ha funnet seg selv i trenerens hundehus, var ikke med i det hele tatt. Berhalter fant seg selv i å kaste på forsvarere til venstre og høyre da USA ga opp sitt territorielle fortrinn og sin dominans over ballen, og satt inn for å forsvare en ettmålsledelse. Det er en farlig kamp, ​​men de slapp unna med det, selv da Irans spillere begynte å falle ned på gresset i og rundt boksen ved enhver anledning, og tryglet dommeren – eller den fryktede VAR – om å redde dem for en forestilling som til slutt manglet mot. , selv om de bare trengte uavgjort.

Ikke bry deg om alt det. Amerikanerne er gjennom. De unge amerikanerne, New Americans, har booket seg en date med en ekte tungvekter av verden. Oranje fra Nederland er en styrke i denne turneringen, og tar 7 av 9 poeng i gruppe A og slipper inn bare ett mål. USA har samme defensive rekord, og de så ut som et mer formidabelt forslag med Cameron Carter-Vickers som midtstopper. Han og Tim Ream hadde full kontroll i store deler av denne kampen. Walker Zimmerman kom inn og bidro til å vinne luftkampen i sluttfasen, men han ble ikke eksponert i midten av en bakre femmer slik han har vært i en bakfirer. Det er ikke bare det at Carter-Vickers har vært kaptein for sin skotske klubb, Celtic, i Champions League-kamper denne sesongen mot noen av verdens beste. Han er også en absolutt enhet. Han er modig og kraftig, og han har restitusjonstempoet dette laget trenger hvis bakspillerne skal presse så langt fremover. Hvis du spiller høyt oppe på banen, trenger du midtstoppere som kan dekke mye bakke – og skuldre folk inn på tribunen.

Vi må alle vente og se hva Berhalter bestemmer seg klokken 10 på lørdag. Klarer Sargent og Pulisic det? Hvis de ikke gjør det, hvem vil starte på midtspissen, og vil vi få et glimt av Reyna? Vil amerikanerne gå ut og gi de store guttene en kamp? Dagen etter Thanksgiving viste de engelskmennene at de ikke lenger sitter ved barnebordet. Nå har de forvitret gruppespillet og satt seg opp for den virkelige testen av verdens beste: knockout-rundene. De unge amerikanerne vil se etter å holde Cody Gakpo utenfor og komme seg inn i de åtte siste for første gang på 20 år. I prosessen kunne de trekke en berømt gjenstridig nasjon inn i full fotballfandom.