Det er Win Or Go Home-tid for USA i verdensmesterskapet
2022-11-28 21:57:04 by Lora Grem
Jeg har prøvd å gjøre det ganske klart at jeg er den mest uformelle fotballfansen. Jeg ser på fotball slik jeg hører på musikk, det vil si rent for nytelses skyld og uten noen dyp forståelse av hvordan det faktisk fungerer.
Så det burde følge at jeg rett og slett ikke er en sofistikert nok fan til å sette pris på en null-null-trekning.
Det har vært MYE null på dette verdenscupen. Liker mye. Jeg tror rekorden for poengløse uavgjorte kamper i et verdenscup er syv, og det har allerede vært fem i dette verdenscupen, og vi er ikke en gang halvveis i gruppespillet.
Danmark-Tunisia!
Mexico-Polen!
Marokko-Kroatia!
Uruguay-Sør-Korea!
Og fredag, den femte, USA 0, England 0. Det var den første målløse uavgjort i USAs verdensmesterskapshistorie – en amerikansk «scorigami» med kompisen Michael Schurs ord.
Det var den Trettende uavgjorte uavgjort i Englands verdensmesterskapshistorie, hvis du regner med straffesparktapet i 2006 mot Portugal i 2006-delsfinalen.
Som det går, er jeg rett og slett ikke kunnskapsrik nok, erfaren nok eller, ærlig talt, europeisk nok til å gjenkjenne eller forstå skjønnheten i en målløs remis. Jeg får en pitcher's duell fordi jeg vokste opp med baseball. Men null-null etterlater meg kald. Klart, jeg forstår, på et intellektuelt nivå, at den målløse uavgjort mot England var et godt resultat for et veldig ungt lag i USA som fortsatt finner ut hva det kan bli.
Men det gjorde at jeg følte meg ganske ufruktbar uansett.
For å abonnere på Joe blogger nyhetsbrev , gå til joeposnanski.com .
USA spilte ut England. Det var noe å se. De første 10 eller 15 minuttene gikk spillet akkurat slik vi hadde blitt fortalt at det ville gå. De unge amerikanske spillerne så nervøse ut, England kontrollerte ballen og presset seg fremover, dette så ut som bare nok en amerikansk VM-affære, nok en kamp hvor de måtte tåle en virvelvind fra et overlegent lag og håpe å tjene penger på én kontring, én. heldig slag.
Men etter at det amerikanske laget slo seg til rette, gikk kampen faktisk i motsatt retning. Det var USA som dominerte besittelsen, som rykket frem, som skapte sjanser. Jeg er for lat til å slå det opp, men jeg tror at USA hadde 4483 cornere i dette spillet. Det var noe sånt. Den ballen så alltid ut til å være et sted dypt i Englands territorium. Den amerikanske stjernen Christian Pulisic traff tverrliggeren med et skudd. Alle de hjørnene. Det var oppsiktsvekkende.
Christian Pulisic fra USA sprenger et skudd, som traff tverrliggeren, mot England under VM i Qatar.Jeg husker ikke hvem som skrev det, men jeg husker at jeg leste en sportsforfatters minner fra den første Muhammad Ali-Sonny Liston-kampen. Du vet kanskje at når du kom inn i den kampen, var det oppriktig bekymring blant mange at Liston bokstavelig talt ville drepe Ali i ringen. Liston var dette monsteret av en mann, en ex con, blandet opp med mobben, større enn bygninger, dårligere enn gamle King Kong, slemmere enn en søppelhund. Og Ali var denne smarte aleck-ungen som kjempet for å løpe bakover og snakket altfor mye.
Sportsforfatteren visste akkurat at Ali kom til å bli revet. Det gjorde alle. Liston var en 7-til-1 favoritt.
Først da, husket sportsforfatteren, gikk de to mennene inn i ringen og han innså for første gang noe som burde vært tydelig hele tiden: Ali var STØRRE enn Liston. Altså ganske mye større. Og etter hvert som kampen fortsatte, ble det stadig tydeligere: Ali var ikke bare større enn Liston, han var også sterkere enn Liston og mye raskere enn Liston og kunne ta et slag bedre enn Liston. Til slutt ville ikke Liston komme ut for den syvende runden.
Og det var litt av hvordan fredagens kamp så ut. Alle ekspertene sier at England er et av de store lagene i verden, en ekte utfordrer i Qatar, og USA er et uerfarent lag uten noe i nærheten av samme talentnivå. Men i det meste av 90 minutter var USA det bedre laget. USA så raskere ut, så sterkere ut, så sprekere ut og så bedre organisert ut. I det minste virket det slik for meg.
Når vil USA utvikle en angriper i verdensklasse?
Faktisk, som tidligere big-league pitcher og minoritetseier av Phoenix Rising FC Brandon McCarthy* forklarte meg, var det to eller tre øyeblikk da dommeren burde ha gitt ut et gult til en av de engelske midtbanespillerne, og det kan ha gjort en enorm forskjell.
'Det er tre store gule så langt fordi det er deres midtbane,' skrev han. «På en eller annen måte dominerer vi midtbanen selv om vi ikke har en numerisk fordel der inne. Hvis de er på gult, og de ikke lenger kan taktisk feile oss, er det en stor fordel.»
Jeg fulgte med på det meste.
*Brandon, merkelig nok, er fotballguruen min, jeg antar at jeg burde sende tekstmeldinger med Alexi Lalas eller Landon Donovan om denne offseasonen for baseball.
Uansett, USA utkonkurrerte England ... men resultatet var null-null likevel, og dette kommer ned til det jeg har tenkt på helt siden mine tidligste dager som en tilfeldig fotballfan: Når vil USA utvikle seg en angriper i verdensklasse? Jeg mener, Pulisic er veldig god, ikke misforstå, men han er ikke MAGISK slik, for eksempel Robert Lewandowski eller Mohamed Salah eller Kylian Mbappé eller Erlin Haaland eller noen få dusin andre er magiske (selvfølgelig Messi og Ronaldo, men de er blir eldre).
Argentinas Lionel Messi tok et skudd og scoret lagets første mål i en 2-0-seier over Mexico i verdensmesterskapet.Å score mål krever ikke alltid trolldom. Noen ganger scorer et lag mål gjennom ustanselig press, noen ganger gjennom en godt orkestrert dødball, noen ganger fordi en forsvarsspiller gjør en klassisk tabbe. Men ofte, ja, kreves trolldom. Englands Harry Kane er en slik trollmann; for meg så han fullstendig beseiret ut i denne kampen. Han ble hinket av en ankelskade, og i 90 minutter tok USA ham bare ut av tingene, fikk ham til å se både dårlig og hjelpeløs ut.
Og så på stopptid, liksom, materialiserte han seg bare foran mål og hadde den beste muligheten i hele kampen, en heading foran målet som han normalt setter bort. Det er tilsynelatende akkurat det Harry Kane gjør.
Kane bommet denne gangen, og det var derfor kampen endte null-null. Men poenget er at USA aldri har hatt en Harry Kane og fortsatt ikke har en Harry Kane. Det føles for meg at det er det som holder USA tilbake. Atletisk kan de matche. I fart matcher de. I ren mas, ja, de overkjørte England. Som nevnt er Pulisic en enormt talentfull spiller som skapte sjanser.
Men i ren målscoringstrolldom? USA har fortsatt ikke sendt noen til fotball Galtvort.*
*Selv om historien kanskje endrer seg - kan 19 år gamle Ricardo Pepi bare være USAs Gryffindor-helt. Den amerikanske treneren Gregg Berhalter bestemte seg for å forlate Pepi hjemme for dette verdensmesterskapet fordi, jeg vet ikke, noe om kroppslighet tror jeg. Uansett, folk forteller meg at han har vist målscorerens geni, og etter hvert som han blir sterkere og mer erfaren, kan han være fyren når verdensmesterskapet kommer til Nord-Amerika i 2026.
Nå er historien klar: USA må slå Iran på tirsdag for å gå videre til 16-delsfinalen. En uavgjort null-null (eller hvilken som helst annen trekning) vil ikke få det til. Iran er et godt lag med en førsteklasses målscorer ved navn Mehdi Taremi, og Iran gjorde det USA ikke kunne da de slo Wales 2-0*.
*For å være rettferdig kom begge iranske mål først etter at Wales' keeper Wayne Hennessey fikk det første røde kortet i verdensmesterskapet og Wales ble tvunget til å spille med 10 mann.
Men USA er fortsatt en ganske tung favoritt til å vinne. Du må tro at de vil spille inspirert fotball, de vil få sjanser mot et iransk forsvar som tillot seks mål mot England. De sjansene må de legge bort. Vel, minst en av dem.
Joe Posnanski har blitt kalt «samtidssportsskrivingens største stjerne». For flere historier fra Joe, abonner på hans Joe blogger Substack nyhetsbrev kl joeposnanski.com , hvor han skriver om sport, popkultur, livet og all slags tull.